Hva er egentlig poenget med føleser?
Det skjer egentlig ganske lite i livet mitt. Det beste som har skjedd i år er at jeg har gått ned 12 kilo ;D Det er vanskelig å gå på den dietten jeg går på, men jeg klarer meg ganske bra synes jeg. Det er fortsatt lang vei til jeg er ferdig. Skal ned 18 kilo til ;S Lurer på hvordan jeg kommer til å se ut… Jeg gruer meg litt faktisk. Det er ganske skremmende å gå fra en kroppsfasong til en annen. Tenk om jeg ikke kler det? Tenk om jeg ikke klarer å holde på den nye vekta?
Det er så mye å bekymre seg for. Tunge tanker som surrer rundt og rundt i hodet…som aldrig stopper, som aldrig tar en pause. Det er ikke bare om vekta, men om alt! Familie, venner, skole, jobb, ensomhet, livet… Når jeg tenker på alt dette så kommer hullet i brystet tilbake. Ikke et fysisk hull, men føleses messig. Det kjennes ut som om det er et stort hull i brystet. Det gjør fysisk vondt. Jeg hater det. Jeg blir bare deprimert, og da føler jeg at jeg må gjemme de følesene for foreldrene mine. Jeg snakker ikke med dem om sånne ting. Bare positive ting. De prøver å få meg til å snakke, men finner på alle slags unskyldninger og forklaringer på hvorfor jeg ser deppa ut. De få gangen de legger merke til det i alle fall. Har nok blitt ganske flink til å late som om humøret er på topp de siste to åra. Mye som har skjedd, mye som gjør vondt. Jeg vil så gjerne snakke med foreldrene mine om det, men jeg tør ikke.. Sist jeg hadde det vondt.. Mamma sa ho ikke hadde sovet ordentlig på uker pga meg. Ho mente det ikke vondt, det veit jeg, men jeg tenker på det hele tiden. Vil ikke at det skal bli sånn igjen. Det var en tid i 9 og 10 klasse, i 9 ble jeg ”dumpa” av de så kaldte vennene min, jeg gikk alene i nesten et halvt år. Det var helt jævelig. En dag i begynnelsen av 10 klarte jeg ikke å hode den positive maska lenger og mamma og pappa fikk vite alt. Da noen endelig snakka med meg, da jeg fikk venner igjen… Da sa mamma; “Det er så flott at du har det bedre, nå kan jeg endelig sove ordentlig om natten!” Jeg spurte hva ho mente, hvorfor ho ikke kunne sove ordentlig, og ho svarte; “Fordi jeg har vært bekymret for deg, fordi jeg har vært lei meg for at du har hatt det vondt og vanskelig..”. De orda ho sa den dagen blir ikke borte og hver gang jeg vil fortelle om følesene mine så spretter de fram og jeg sier ikke noe. Det er ufattelig vondt å holde de følesene hemmelig, å holde de for meg selv. Det gjør så utrolig vondt.. Det får hullet i brystet til å verke som besatt..
Nei, uff, jeg orker ikke å skrive mere.. Det gjør så vondt å tenke på det. Læreren vår sier altid at vi må kjenne på følesen våre, men jeg vil bare begrave dem og ALDRIG kjenne på dem! Jeg orker det ikke. Jeg orker ikke mere. OG for å svare på overskriften til denne posten; jeg veit hav som er poenget med de gode følesen, de som får deg til å føle deg helt fantastisk og glad. De følesene liker jeg, det er de vonde som er problemet… Så spørsmålet blir egentlig; Hva i helvete er poenget med de vonde følesene?! Om noen har svaret, så vær sås snill å si i fra! Nå stikker jeg.
Bye, bye x_X
Skriv et svar